Sini: «Livet kan leves uten merkelapper»

Når begynte du å stille spørsmål til den seksuelle legningen din?
Jeg har alltid hatt mange regnbuepersoner i min nærhet – det er mitt folk. Og jo mer jeg var sammen med dem, desto mer begynte jeg å lure på min egen legning. Tidligere var jeg sammen med en gutt, men da det tok slutt, sluttet jeg ganske enkelt å kalle meg straight.

Hvordan føltes det? 
I starten ville jeg ikke si noe i det hele tatt – jeg hadde vel ikke landet i hva jeg var. Og skal jeg være helt ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye om merkelapper. Etter at det ble slutt med kjæresten min, datet jeg ikke aktivt, så det var liksom ingen «bekreftelse» på hva jeg følte. Men jeg ville teste å kjenne etter – ikke bare sette et stempel. Og jeg begynte også å lure: kan jeg i det hele tatt ta plass i skeive rom eller snakke om disse tingene hvis jeg ikke har "kommet ut" offisielt?

Hvilke tanker vekkes hos deg når du samarbeider med Pride? 
Jeg har jobbet med Pride før, men da tenkte jeg: tar jeg plassen til noen som er mer «åpen» enn meg? Noen som snakker tydeligere om legningen eller kjønnsidentiteten sin? Jeg stilte spørsmål til om jeg i det hele tatt kunne kalle meg skeiv når alt bare utspilte seg i hodet mitt. Jeg hadde ikke begynt å date jenter en gang.

Og hvordan føles det nå? 
Det føles som om jeg prøver å finne min plass, men uten stress. Dette er bare mine egne tanker om meg selv, ikke noe noen andre har pålagt meg. Alle utforsker sin seksualitet på sin egen måte, og dette er tilfeldigvis min måte.

Når falt brikkene på plass? 
Det var aldri vanskelig for meg å akseptere at jeg kunne være skeiv. Det jeg lurte på var: er dette virkelig mine egne følelser, eller prøver jeg bare å passe inn? Hele omgangskretsen min var jo skeiv. Men alt falt på plass da jeg traff kjæresten min – med henne føltes det bare helt naturlig.

Hvordan var det å begynne å date jenter? 
Det var ingen stor greie for meg. Allerede i det forrige forholdet mitt, tenkte jeg at hvis det ble slutt, skulle jeg date fritt – uansett kjønn. Den største terskelen var egentlig ikke hvem jeg ville date, men det å i det hele tatt skulle begi seg ut på datingmarkedet igjen.

Hvordan vil du definere seg selv nå? 
Jeg vet faktisk ikke eksakt hva jeg er – og det føles helt ok. Jeg trenger ikke å ha et flagg å vifte med. For noen er merkelapper en trygghet, men for meg funker det like godt uten. Alt trenger ikke alltid å settes i bås.

Hva har du lært deg på reisen din?  
At jeg ikke trenger å ha alle svar for å leve sant. Jeg kan kjenne etter og stille spørsmål til kjønn og seksualitet uten å sette ord på alt. Det viktigste? At jeg har det bra – og at jeg alltid kan endre meg senere, uten drama.