Pedro: «Jeg vil vise at vi som er annerledes kan finnes – akkurat som vi er.»

Hvordan var oppveksten din? 
Jeg er fra Brasil og da jeg vokste opp, var vi veldig fattige, men det tenkte man ikke så mye på som barn. Da jeg var 12 år, flyttet vi til Sverige og havnet i Umeå. Jeg hadde aldri sett snø, så det var som å tre inn i en annen verden. 

Og hvordan var det å begynne på skolen i Sverige? 
Jeg var en feminin gutt og det merket man med en gang. Det var ikke akseptert blant de andre, så jeg ble dessverre mye mobbet. Til slutt ble det så ille at jeg ikke kunne gå på skolen. Jeg ville bort og drømte om å rømme.

Gjorde du det da? 
Ja, da jeg var 15, tok jeg bankkortet til mamma, bestilte en billett og rømte til Stockholm Pride. Da mamma ringte, svarte jeg: «Jeg er i Stockholm – og jeg liker kuk.» Det var min måte å komme ut på. Men da jeg kom hjem, var det som om ingenting hadde skjedd. Alle bare ignorerte det.

Hva gjorde det med relasjonen til moren din?  
Hun tok ikke til seg det jeg sa, så fra jeg var 16 og 18 år kom jeg ut for henne hvert år. Det siste året sa jeg: «Enten jobber vi med dette, eller så flytter jeg.» Og da kom hun hjem med et informasjonsblad, og begynte å vise interesse. Da visste jeg at det fantes en åpning.

«Jeg følte: Jeg passer ikke inn noe sted – hvorfor finnes jeg i det hele tatt?” 

Hva tenkte du om kjønn da du vokste opp?  
Det var vanskelig på den måten at jeg var «han» og at det var forventet at jeg skulle oppføre meg som en gutt. Men det var aldri jeg og da jeg ikke kunne leve opp til det, oppsto det et selvhat. Jeg følte: «Jeg passer ikke inn noe sted – hvorfor finnes jeg i det hele tatt?» 

Hvordan påvirket det deg? 
Målet mitt var bare å overleve. Jeg ville smelte inn, ikke stikke meg ut. Jeg trodde ikke at jeg skulle bli 30, det er noe jeg alltid har sagt. Men jeg har jobbet med meg selv og med min mentale helse.  

Når innså du at du var ikke-binær?  
Det var da jeg så en trans ikke-binær person fortelle offentlig om det. Jeg begynte umiddelbart å gråte. Det var som å finne Gud, tror jeg. Jeg følte bare: «Det der er meg».

«Nå kan folk kalle med han, hun, hen – eller bare Pedro, det spiller ingen rolle»

Hvordan føltes det å begynne å identifisere seg som det? 
Det var en befrielse. Tidligere følte jeg skam når noen kalte meg «hun». Men etter at jeg kom ut som ikke-binær forsvant den følelsen. «Nå kan folk kalle meg han, hun, hen – eller bare Pedro, det spiller ingen rolle».

Hvordan håndterer du fordommer?  
DJ-jobbingen ble min måte å håndtere dem på fordi jeg får stå i sentrum på mine egne vilkår. Når jeg spiller, glemmer folk fordommene sine – de bare danser. Det spiller ingen rolle om de hater meg eller ikke, eller om jeg er skeiv eller straight – musikken binder oss sammen.

Er det viktig for deg å synes? 
Ja, for jeg vil at unge mennesker skal få muligheten til å stille de spørsmålene jeg selv aldri våget å stille. For at de skal vite at det finnes flere som dem. Jeg vil vise at vi som er annerledes kan finnes – akkurat som vi er.

Hvem er du i dag?  
I dag er jeg ikke like søkende i hvem jeg er. Og jeg tilpasser meg ikke til andre, jeg bare er. For skal jeg være helt ærlig: Enten er jeg meg selv, eller så dør jeg.