Malin og Jules: «Sammen fant vi oss selv»

Hvor startet reisen? 
Jules: Vi vokste opp i ulike deler av verden, men har mange felles opplevelser fra barndommen. Jeg er født i California og hadde en mamma som prøvde å kle meg i glitter og rosa, men jeg ville har store gensere og posete jeans – det var da jeg følte meg som meg selv. 
Malin: Og da jeg var liten i Stockholm, var jeg en typisk «tomboy» som nektet å gå med skjørt og kjoler – noe som ofte ble møtt av spørsmål. Men jeg ville bare kunne være meg selv, jeg ville bare være Malin.   
 
Når forsto dere at dere ikke passet inn i normen? 
Jules: Da jeg gikk i 5- eller 6. klasse, begynte jeg å merke at jeg ikke var som de andre jentene. Så jeg tvang med selv til å gå med klær jeg hatet, som korte shorts, for å få oppmerksomhet fra gutter.  
Malin: Jeg tilpasset meg også i tenårene, men ingenting føles riktig. Det tok tid før jeg våget å kle meg som jeg ville igjen.

Når gikk dere tilbake til den maskuline stilen? 
Jules: Jeg flyttet til Sverige for 3,5 år siden med min ekskjæreste. Så kom jeg ut som queer, gjorde det slutt med ham og det var da jeg begynte å utforske den maskuline siden av meg igjen. 
Malin: For meg var det etter at jeg og Jules traff hverandre på en surfecamp i Portugal 2022. Det var da jeg første gang følte at jeg kunne kle med 100% maskulint, for det var ingenting som holdt meg tilbake. Jeg prøvde ikke lenger å tiltrekke meg mannlige blikk.   
 
Hvilke fordommer møter deres oftest?  
Malin: En vanlig misforståelse er at maskulint kledde lesbiske kvinner vil være menn, men det finnes ingen sannhet i det. Jeg er utrolig stolt over å være jente og min personlighet er veldig kvinnelig.  
Jules: Ja, det er bare en måte å kle seg på. Men på grunn av våre outfits og vårt korte hår blir vi ofte feilkjønnet når vi går inn på steder ment for kvinner.

Er det en spesiell hendelse som har påvirket dere?  
Julia: Ja, det var på et dametoalett, da en eldre kvinne krevde at vi skulle gå derifra og bruke herretoalettet fordi vi «så ut som menn». Selv om vi forsøkte å forklare oss, fortsatte hun – det var så krenkende at jeg begynte å gråte. 
Malin: Det føltes så vanskelig nå etterpå, fordi vi aldri vet på forhånd hva som kommer til å skje. Vi må liksom forberede oss hver gang vi går inn på et sted som bare er for kvinner og tenke: «Kommer vi til å få spørsmål denne gangen også?».

Finnes det kjønnsroller innenfor queer-relasjoner også? 
Malin: Ja, noen ganger forventes det at den som ser maskulin ut skal ta en «mannlig» rolle. Men vi prøver ikke å gjenskape heteronormen. 
Jules: Det beste med vår «masc for masc»-relasjon er at vi ikke har noen slike roller. Vi gjør det som føles riktig – ikke det som forventes. 
 
Hvordan har dere utviklet dere siden dere ble sammen?    
Malin: Jeg var kanskje 80% meg selv da jeg traff Jules. Men med deg føler jeg at jeg for første gang kan være meg selv, helt og fullt.  
Jules: Jeg er enig. Og reisen til å finne vårt maskuline uttrykk har gått i alle retninger. Men nå føles det som om vi holder på å hele vårt indre barn.  
Malin: Ja, det føles som om sirkelen er sluttet. Lille tomboy-Malin har blitt voksen og er i en «masc for masc»-relasjon.   
 
Og hvordan får man en så fin relasjon som dere har?  
Malin: Folk sier alltid man må finne seg selv før man kan finne sin partner. Men for oss har det vært helt motsatt.  
Julia: Ja, vi har virkelig funnet oss selv, sammen.