Kelet: «Selv om det ikke alltid føles slik, har jeg kommet langt.»

Når forsto du at du var trans?
Jeg har ikke noe dramatisk øyeblikk da det skjedde. Det var mer som en innsikt som sakte, men sikkert oppsto. En dag så jeg på en TV-serie med familien og en transkvinne dukket opp på skjermen. Jeg reagerte ikke i det hele tatt, men min søster gjorde det – hun sa at sånt ikke er ok innen islam. Da begynte jeg å forstå at jeg kanskje ikke så på verden på samme måte som alle andre.

Hvordan har bakgrunnen din påvirket deg?
Å være somalier, muslim og skeiv? Det er en kombo som vekker reaksjoner. Jeg har alltid hatt øyne på meg – på hvordan jeg beveger meg, hvordan jeg snakker. Jeg lærte meg tidlig å tone ned det feminine for å passe inn.

Når kom du ut? 
Da jeg var 18, bestemt jeg meg. Det var på tide – også til foreldrene mine. Jeg visste at jeg ikke ville få beholde min plass i familien. Jeg la et brev under puten til mamma og sendte en sms til pappa, men jeg sa aldri rett ut at jeg var trans. Det fikk pappa vite da han tok mobilen min og fant meldingene og bildene mine.

Og hvordan reagerte foreldrene dine?
Da pappa endelig forsto det, sa han bare «Du kan dra». Det var ikke en samtale akkurat – mer en avslutning.

Hvor dro du da? 
Familien min sa at mormor i Kenya var syk – og at jeg ikke kunne si nei, så jeg dro. Med det viste seg raskt at reisen handlet om noe helt annet. Slektningene mine sa at jeg måtte bli der i et år, de hadde en plan for å få meg tilbake på «riktig spor». 

Hva skjedde videre? 
Jeg var helt utslitt, og orket ikke mer. Alle rundt meg byttet på å si at jeg kom til å havne på gaten hvis jeg fortsatte som jeg gjorde. At ingen kom til å gi meg et glass vann en gang, hvis de så meg sulten og tiggende.

Det høres brutalt ut – hvordan kom du deg videre?   
Broren min, som også er en del av LHBTQI+-fellesskapet, ble redningen. Da jeg sto uten hjem, jobbet han på The Proud Trust – en organisasjon for unge innen communityet. En av de ansatte der tilbød meg å bo hos hen og etter bare noen dager fikk jeg jobb også, så jeg kunne forsørge meg. Det var første gang på lang tid at det føltes som om ting begynte å snu for meg.

Hvordan begynte du å bygge opp det nye livet ditt? 
Jeg forsøkte å studere på universitetet, men det funket ikke. Jeg var fremdeles midt i kaoset etter alt som hadde skjedd med familien min. Til slutt hoppet jeg av og bestemte meg for å dra tilbake til Finland. Der begynte jeg sakte, men sikkert å skape mitt eget liv – det livet jeg lever i dag.

Hvordan har alt du har vært med på påvirket deg? 
Det har definitivt bremset livet litt. Å bli overlatt av sin egen familie setter spor – det er ingenting man bare rister av seg. Men når jeg ser tilbake har jeg faktisk sett, opplevd og fått til en hel del. Selv om det ikke alltid føles slik, så har jeg som transvinne kommet langt.

Hvordan føles livet i dag? 
Hvis jeg skal være helt ærlig, så er jeg stolt over hvor jeg er akkurat nå. Jeg har begynt å studere igjen og jeg er fremdeles ung, så reisen er langt fra over. Det er fremdeles så mye igjen å leve, lære og vokse i. Og det ser jeg frem til.