Gabriel: «Jeg har gått min egen vei, og er stolt over det»

Hvordan startet alt for deg, Gabriel? 
Jeg kom til Norge som ettåring med min mor, vi søkte asyl og havnet i en liten by. Det ble raskt tydelig at jeg stakk meg ut – jeg var mørkhudet og oppførte med annerledes i et samfunn der sånt ble lagt merke til med én gang.

Og hvordan påvirket det oppveksten din? 
Allerede i fjerdeklasse følte jeg meg utenfor. Jeg fikk aldri være med gutta, og jeg la tidlig skylden på meg selv – var det min feil at de mobbet meg? Jeg prøvde å ikke bry meg, men det bet seg fast. Og ble bare verre med årene.

For en tøff start – Hvordan kom du deg videre fra dette?  
Jeg byttet skole i femteklasse, da mobbingen ble for mye – jeg ble slått, jaget og begynte å føle at det var en spesiell grunn til dette. En tanke begynte å ta form i hodet mitt: «Kanskje jeg ikke er som alle andre?».

Når begynte du å uttrykke deg kreativt? 
Da jeg var 13 år begynte jeg å publisere på nettet. Jeg elsker det – endelig noe som ga meg glede! Men kommentarene kom raskt: «Er du homo?», «Du er gay, ikke sant?». Problemet var ikke om jeg var det eller ikke – men at jeg ikke fikk tid til å bestemme deg selv. Jeg følte: «La meg få finne ut om jeg er queer i stedet for å trykke det opp i ansiktet mitt.»

Hva gjort det med deg, på innsiden?  
Et slags selvhat ble født da jeg innså at jeg var queer. Det føltes som om alt vanskelig i livet kretset rundt legningen min, og det førte til at jeg begynte å hate den delen av meg selv.

Hvordan var det å komme ut til moren din? 
Det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort – hun var min eneste familie, den eneste jeg hadde. Men da jeg kom ut til henne, sa hun at jeg skulle brenne i helvete og at jeg ikke lenger var sønnen hennes. Hun tok nøklene mine, låste meg ute og ringte til politiet da jeg prøvde å komme inn. Jeg var 19 år og plutselig uten hjem.

Det må ha vært kjempevanskelig – hvordan kom du deg videre? 
Jeg sparte penger og flyttet til Oslo. I starten var det tøft, men etter hvert har jeg funnet mennesker som virkelig bryr seg om meg. De elsker meg for alt det som andre en gang hatet meg for. Og hver gang jeg er med dem repareres noe i meg.

Hva betyr ordet «familie» for deg i dag? 
Familie handler ikke bare om blodsbånd. Du kan velge din egen familie – de som ser deg, støtter deg og er glad i deg akkurat som du er. Og et hjem er et sted der du føler jeg akseptert.

Hvis du kunne gjøre om reisen din – hva skulle du endre? 
Ingenting. Jeg er stolt over reisen min. Det er ofte de som har gått gjennom mye som er sterkest. Jeg har funnet min stemme, og jeg vil aldri være noen annen enn den jeg er i dag.