Benjamin: «Jeg er fremdeles meg – uansett om jeg heter Angelica eller Benjamin”

Du har levd som både Benjamin og Angelica – hvordan så den reisen ut? 
Jeg har alltid vært feminin. Folk spurte ofte om jeg var gutt eller jente, og det førte til at jeg begynte å stille spørsmål til det selv også. Til slutt sa jeg bare: «Ok, jeg er jente», for da fikk jeg være i fred.  

Hva skjedde da du begynte å identifisere deg som jente?  
Jeg startet hormonbehandlingen min som 13-åring, for jeg trodde at det var det eneste alternativet. Og det endret hele kroppene min – jeg fikk pupper, kvinnelige former og stemmen ble ikke mørkere. Testosteronprosessen stoppet helt opp.

Hvordan så du på det da? 
Fordi jeg var så tynn, trodde jeg ikke at jeg skulle få hofter. Men det fikk jeg. Og når man blokkerer testosteronet, må man tilføre hormoner resten av livet. Jeg tenkte ikke på konsekvensene.  

Du er makeupartist – hva betydde makeup for deg i denne tiden? 
Makeup ble som en rustning. Jeg kunne gjemme meg bak farge og glitter. Da så folk det – ikke meg. Jeg kunne uttrykke meg uten at jeg trengte å si noe og det ble en overlevelsesstrategi da jeg ble mobbet. 

Hvordan var det å vokse opp i et så fiendtlig miljø? 
Jeg ble slått og folk skrek etter meg uansett hvor jeg gikk. Så til slutt flyttet jeg til Oslo og tenkte: «Her kjenner ingen meg, så jeg kan starte på nytt.» Og jeg presenterte meg bare som Angelica. Men det ble også en slags løgn – jeg bar hele tiden på en hemmelig, fordi ingen visste at jeg var trans. 

Så valgte du å gå hele veien – hvorfor? 
Jeg trodde jeg var nødt, fordi jeg var så redd for å bli «oppdaget». Så jeg gjorde både brystoperasjon og vaginaplastikk, det var utrolig smertefullt – både fysisk og psykisk. Og det kan ikke angres, så jeg ønsker at jeg hadde tenke mer gjennom det.

Hva fikk deg til å finne tilbake til Benjamin? 
Etter operasjonen begynte jeg å føle meg fremmed i min egen kropp. Jeg hadde ikke kroppsdysfori før, den kom etter kjønnskorrigeringen. Jeg kjente meg ikke igjen i min kvinnekropp. Så jeg begynte å leve som Benjamin igjen og føltes rett. 

Hvordan ser du på fortiden din i dag? 
Jeg er fremdeles meg – uansett om jeg heter Angelica eller Benjamin. Jeg liker fremdeles parykker, glitter og makeup. Den delen kommer alltid til å være med meg. Angelica er en del av historien min, men i dag vet jeg at jeg kan være akkurat den jeg er – uten å endre hele kroppen min. 

Hva ville du sagt til ditt yngre jeg? 
Jeg ville sagt: «Du trenger ikke å endre deg. Du kan være eksakt den du er. Du kan ha på deg hva du vil, sminke deg akkurat som du vil. Det er ingenting rett eller feil måte å være gutt på.»  

Og hva vil du si til andre som kanskje går gjennom noe lignende? 
Vær snill mot seg selv. Ta deg tid. Du må ikke ta raske beslutninger. Det viktigste er at du har det bra – ikke at du passer inn.