Ceval: «Verden sa hele tiden at det var feil å være jente»

Når innså du at andres bilde av deg ikke stemte med hvem du var? 
Det var veldig forvirrende som barn å ikke bli sett for den man var. Man vet ikke helt hvem man er, men man kjenner at noe føles riktig og noe annet føles feil – og den følelsen var der veldig tidlig. 

Følte du at du kunne være deg selv? 
Mamma pleide å kle meg som en gutt når jeg tok bussen til skolen. Da jeg gikk av, gjemte jeg meg i en busk og skiftet til noe jeg følte meg mer komfortabel i. Å kle meg som en gutt føltes nesten kvelende. 

Hvordan ble du møtt på skolen? 
Noen ganger, når vi hadde vikar og de ropte opp navnet mitt og jeg svarte «Her!», kunne de si: «Slutt å tulle!». De omtalte meg som «hun», og hele klassen lo. Og jeg smilte, for jeg er jo hun. 
 
Verden sa hele tiden at det var feil å være jente. Men det var også det jeg ble mobbet for. Jeg ble kalt jente, og da følte jeg meg sett. Samtidig fikk jeg høre at det var feil. 

Ble familien din påvirket av hvordan andre så på deg? 
Familien min ble veldig påvirket av hvordan samfunnet så på meg. De brydde seg mer om hva andre sa og mente. Mamma kunne bli oppringt av folk som sa: «Jeg så datteren din ute på gata», hvorpå hun svarte: «Hva? Datteren min er hjemme?» Så forsto hun at de snakket om meg. Det påvirket henne veldig negativt, og den skammen gikk deretter utover meg. Jeg var ikke barnet de ønsket seg, men dessverre var jeg barnet de fikk. 

Når begynte du å leve åpent som deg selv? 
Det begynte etter at familien min kastet meg ut, eller på en måte tok beslutningen for meg. Merkelig nok følte jeg takknemlighet overfor dem, for jeg hadde aldri turt å leve som meg selv ellers. Jeg var så redd for å miste dem, og jeg elsket dem så høyt at jeg var villig til å leve et liv for dem og glemme meg selv. 

Hvordan var tiden etter det? 
Jeg fikk enorm støtte fra communityet i Oslo, og det reddet meg. Etter at jeg ble kastet ut, fikk jeg sove hos to venner. Jeg møtte så mange nye mennesker og fikk en helt ny chosen family. Markus, som er make-up-artist, og en annen jente hjalp meg med å lære å sminke meg. Jeg lærte hvordan jeg ville kle meg og hvordan jeg kunne gå ut i verden som meg selv. 

Hva følte du overfor familien din etter alt? 
Jeg tilga familien min ganske tidlig, og jeg tilga også meg selv for drømmene jeg hadde om hvordan jeg ønsket at livet skulle møte meg da jeg sto fram som trans. Men jeg forsto ganske raskt at jeg ville leve, mer enn noe annet. 

I dag jobber du som modell, hvordan er det å være synlig i den rollen som trans? 
Da jeg begynte å jobbe som modell for omtrent fire år siden og ble den første transkvinnen i mange oppdrag, ble det veldig overveldende. Jeg fikk så mange meldinger fra foreldre som skrev: «Barnet mitt er så takknemlig for deg, og jeg forstår barnet mitt så mye bedre takket være deg.» 
 
 Hvordan føltes det å være et forbilde for andre? 
I begynnelsen følte jeg meg litt trist, som om jeg hjalp andre i deres relasjoner til familiene sine, men ikke kunne hjelpe min egen. Men da jeg tilga meg selv for de tankene, innså jeg at hvis jeg ikke kunne gjøre det for meg selv, så kunne jeg i det minste gjøre det for andre. 
 

Hva gjør deg mest stolt når du ser tilbake på reisen din?
At det åpnet opp en verden med den chosen family jeg har i dag. Jeg elsker hvordan de ser meg og gir plass til meg, og hvordan vi gjør verden tryggere for hverandre. Jeg får puste, og vi gjør det for hverandre.

Har du et motto? 
Jeg har alltid sagt at jeg heller vil leve ett år i solen enn tusen år i skyggen. For den følelsen når du er i solen, når den treffer huden og du føler deg varm, det er da alt føles riktig.
Livet er en gave du har så lenge du lever, og det ville vært veldig trist å leve et helt liv uten å virkelig eksistere.