Linnèa Myhre - ”Du må lære å like deg selv for den du er”

Linnéa Myhre har vært en inspirasjon for mange. Gjennom blogging og bokutgivelser har hun beskrevet sykdommen sin og hverdagslivet på en ærlig, men også ironisk måte. Norske jenter ser opp til Moldejenta, som nå bruker sykdommen sin for å hjelpe andre. Det så hun neppe for seg da hun var 14 år og ble besatt av slanking. 

– Det var ganske tilfeldig at det skjedde. Det handlet vel litt om alderen jeg var i. Jeg var i ferd med å finne identiteten min, og som alle andre var jeg opptatt av å bli likt, ha mange venner og gjøre det bra på skolen. Jeg følte ikke at jeg fikk til noe av dette, men jeg fant ut at det var noe annet jeg faktisk fikk til. Å spise sunnere, trene mer og gå ned i vekt, sier Linnéa.

Kommentarene om at Linnéa hadde gått ned i vekt, ble nok en bekreftelse på at dette var noe hun fikk til. Endelig hadde 14-åringen funnet noe som bare var hennes, og som hun kontrollerte helt selv. Ikke visste hun hvor alvorlig denne besettelsen skulle komme til å bli. Det var synlig på Linnéa at hun var syk, og venner og moren tok det tidlig opp med henne. 

– På det stadiet skjønte jeg ikke at det var et problem. Erkjennelsen om at dette var en spiseforstyrrelse, kom mye senere. Det er også her at selve kampen begynner, når du skjønner det selv, sier Linnéa.

Det tok litt over et halvt år før Linnéa fikk hjelp. Hun fikk raskt hjelp, ettersom sykdommen hennes var synlig.
– Mange greier å skjule det i mange år, rett og slett fordi de aldri blir undervektige. Jeg var heldig som ble tatt tidlig, selv om det ikke var tidlig nok. Jo tidligere man tar det, jo lettere er det å bli frisk, sier Linnéa, som ikke er frisk i dag selv om kroppen hennes kanskje ser normalvektig ut.

– Siden jeg var 14 år, har spiseforstyrrelsen vært en del av identiteten min. Jeg sliter faktisk med å se hvem jeg er uten, selv om jeg i dag er mye bedre. Da hun var 16 år gammel, ble hun tvangsinnlagt. Å komme på institusjon var traumatisk, men hun valgte å spise.

– Dessverre visste de lite om hvordan de skulle behandle meg. De ga meg mat, men gjorde ikke stort mer enn det. De var bare opptatt av å holde liv i meg, sier Linnéa. Etter innleggelsen innså hun at hun ikke ville tilbake til senteret, og hun prøvde å ta seg sammen. Hun gikk i terapi, og prøvde å bli frisk. Men det var ikke så enkelt.

– Noen tenker kanskje at det bare er å gi oss mat, så blir vi friske, men for de aller fleste handler det om behandling over en lengre periode, og flere timer hos psykolog eller terapeut. Det er da jobben begynner for mange. Og til tross for at man legger på seg og kanskje ser frisk ut, sitter det i. Man har de samme tankene om mat som da man var syk. Å gå opp i vekt er ikke synonymt med å være frisk. Det har store deler av norsk helsevesen ikke skjønt, mener Linnea.

Hvordan vil du råde andre jenter til å få bukt med en spiseforstyrrelse? 
– Jeg tror ikke man skal tenke så mye på at det å være ”frisk” handler om tap av kontroll. Det handler om å lære å like seg selv for den man er, og ikke for utseendet. Det handler om å få det bedre med seg selv. Du ble syk for 13 år siden.

Hvordan opplever du at støtteapparatet har forandret seg siden da?
– Det blir snakket mer om, men folk har like lite peiling. Nitti prosent av dem som sliter med spiseforstyrrelser, har bulimi eller sliter med overspising og er da normalvektige eller overvektige. Vi må stikke hull på myten om at en spiseforstyrrelse handler om en tynn jente. Det handler ikke om det. Det handler om følelser og veldig lite om kropp, egentlig.